Lever vi for å jobbe – eller jobber vi for å leve?

Den protestantiske arbeidsmoral med forherligelse av arbeidet må vi kaste på fyllingen skriver Leif Svendsen i dette debattinnlegget. Temaet er like relevant for oss i Norge og burde også vært det for vår egen politiske venstreside. Teksten er oversatt fra Solidaritet.dk av Anja Askeland.  

I sin bok ‘No Is Not Enough: Resisting Trump’s Shock Politics and Winning the World We Need’ skriver Naomi Klein om Paris-kommunen: “De drømte om et‘ samarbeidssamfunn; en verden der arbeid bare var en del av et balansert liv med god tid til avslapning, familie og kunst.

Hvorfor er det så viktig å legge vekt på arbeid og arbeidsliv? Hvorfor ikke livet? Hvorfor ikke ha et mål om å skape et trygt liv for alle? Jeg forstår ikke. Er det slik at vi må bare ha et godt og trygt arbeidsliv, så blir livet også bra?

Vi er er låst fast i forestillingen om at vi lever for å jobbe. Er det virkelig meningen med livet? Er vi ikke kommet så langt i vår del av verden at livet skal handle om mer enn bare lønnet arbeid og så litt fri i helgene og sommerferien?

Paul Lafargue skrev i 1880 at arbeiderklassene er blendet … Man skulle tro det ble skrevet i forgårs. 

Forherligelsen av arbeidet har preget de siste 150-180 årene. «Arbeid adler mannen» og «lediggang er roten til alt ondt», er uttrykk som alle kjenner, og som vi har blitt terpet på både hjemme og i skolen av den protestantiske arbeidsmoral vi lever under.

Menneskelivet er planlagt, kontrollert og overvåket fra vugge til grav. Alt måles og veies i arbeidet du har eller ikke har. Det regnes nesten som en naturlov at det er slik det skal være. Dagen må starte med arbeid fra klokka 7 og avsluttes klokka 16-17, når dagens lønnsarbeid er over – på fabrikk, kontor eller utendørs. Slik har det alltid vært – ikke sant?

Arbeidstid før og nå

Venstresiden bør ta et oppgjør med de dyder som den protestantiske arbeidsmoral har dyrket i samfunnet vårt de siste 150-200 årene. Paul Lafargue (svigersønnen til Karl Marx) skrev i 1880 at arbeiderklassene er forblindet. «Forblindingen består av kjærligheten til arbeidet, den intense lidenskapen for arbeid, noe som har ført til en utmattelse av hele livskraften til enkeltpersoner og deres avkom.» Man skulle tro det ble skrevet i forgårs.

Med robotenes og den kunstige inntelligensens inntog i arbeidslivet i alle bransjer fremover, er det på tide å radikalt endre oppfatningen om at mennesker trenger å jobbe 37 – eller til og med 30 timer i uken. Det er også på tide å få slutt på slagordet «Arbeid for alle», forstått som betalt arbeid for alle, men det er en annen historie.

Produktiviteten er høy i Danmark. I vår del av verden jobber vi virkelig. Gjennom tidsstudier, lean management og mye mer av samme slag har vi de siste 75 årene forbedret og optimalisert arbeidsprosesser i alle bransjer. I flere sammenhenger gjøres det nå mer arbeid enn overnskomstene tilsier. Ubetalt overtid i form av hjemmekontor øker, noe som tar fra familiens fritid. Prekære arbeidsforhold uten sikkerhet for betaling under sykdom, pensjon og ferie brer om seg. Stress blant ansatte øker og inntaket av beroligende medisiner er stigende. .

Samtidig produseres det en overflod av mat, klær, maskinvare, elektroniske enheter osv. Så mye at det kastes og destrueres i en totalt unødvendig sløsing med ressurser, og det bare for å kunne produsere enda mer. Den uhemmede produksjonen av unødvendige og overflødige varer må reguleres. Det er ikke nødvendig å vokse for profitten og selve veksten skyld .

Det gikk 31 år fra arbeiderbevegelsen i 1889 kom med kravet om 8 timersdagen (48 timers arbeid) til det ble implementert i Danmark. Mange oppfattet den gang kravet som helt urealistisk. Men den ble implementert i 1920. (I Norge i 1919). 

Det er nå 31 år siden en 37-timers arbeidsuke ble innført i 1990(Norge 1986). Det er nå på tide å heve et visjonært krav som tilsvarer mulighetene vi har i dag. Kravet om en 4 timers arbeidsdag.

I 1958 jobbet faren min 47 timer i uken og forsørget en familie på 7 personer. I dag jobber voksne i en familie i gjennomsnitt 74 timer for å forsørge en familie på 4-5 personer. Den totale arbeidstiden for en familie bør reduseres til maks. 40 timer. Gjerne mindre! 

30 timer er uambisiøst og lite visjonært

Enhetslistens mål om en 30-timers arbeidsuke er for lite ambisiøst. Det gir 60 timers ukentlig arbeid for en familie. Det finnes ingen visjoner i det. Prøv å visualisere hva to ganger 20 timer vil bety for en vanlig familie? Tenk over sitatene nedenfor, og tenk så over om Enhetslisten ikke kunne gjøre forestillingen om livet, arbeid og arbeidstid litt mer visjonær enn som er tilfelle i dag.

Benjamin Franklin uttalte på slutten av 1700-tallet at 4 timers arbeidsdag burde være rikelig i fremtiden. I følge Paul Lafargue bør arbeiderklassen «smi en ufleksibel lov som forbyr ethvert menneske å jobbe mer enn tre timer om dagen, så ville jorden, den gamle jord, skjelvende av glede føle et nytt univers røre seg».

John Maynard Keynes skrev i 1930 at hvis man projiserte utviklingen som hadde vært fram til 1930, ville det resultere i en gjennomsnittlig arbeidstid på 15 timer i 2030.

Så hvorfor skal 20 timer være så langt unna? Det er langt unna hvis man ikke har ambisjoner og visjoner. Den hadde arbeiderbevegelsen i 1889. Det bør Enhetslisten også ha i 2021.

Livet er ikke bare lønnet arbeid. Enhetslisten bør visualisere visjonene om et bedre liv og gjøre det til noe som er verdt å kjempe for. Et bedre arbeidsliv er ikke bra nok.

Åpent møte om grunninntekt på Skånevik fjordhotell.

Som del av Høstferiedagene i Skånevik, som inneholdt en rekke aktiviteter, hadde vi en workshop den 7 oktober. Med oss til Skånevik hadde vi erfaringer fra vårt første åpne møte. Styret startet med å presenterte seg og hvorfor hver enkelt er for en grunninntekt og så fortsatta vi med dialog med alle rundt bordet, ledet av vår eminente møteleder Helene Harris-Christensen. 

Vi var innom en rekke temaer. Utfordringene med NAV kom opp. Vi var alle enige om at det er store utfordringer i NAV slik det er i dag hvor de som trenger hjelp blir satt i bokser, stigmatiserte og hvordan dette påfører skam. Utformingen av en grunninntekt må ta høyde for bekymringen for om en grunninntekt vil bli for lav for mennesker som ikke kan gå inn i arbeidslivet, og/eller har store omsorgsoppgaver.

I tillegg til utfordringene i NAV var vi innom problemet med bullshit-jobs, automatisering av arbeidsplasser og hvor utfordrende det er å være grunder i dag. Livet på landet og desentralisering var et tema som også engasjerte i Skånevik, det var flere eksempler lokalt i Skånevik hvor folk har prøvd på nyskaping, blant annet Alverland og Vennetun.

Hvilken strategi?

Et annet spørsmål som virkelig engasjerte var hvilken strategi vi bør ha for å få innført grunninntekt? Bør vi jobbe mot politikerne eller starte lokalt og slik sett bypasse politikerne? Bør vi sikte inn på toppen av hierarkiene eller begynne på grasrota og slik heller vokse oppover? 

Underveis var vi innom en rekke initiativer hvor lokale krefter har finansiert en grunninntekt for borgerne. For eksempel gjennom Casino i Cherokeereservatet i USA. Eller at det opprettes lokale valutaer og slikt innføres en form for grunninntekt. Til dette kom innvendingen om at det er en fare for sektdannelse. For å avhjelpe dette, kan det være mulig å danne et nettverk av selvstendige samfunn som oppretter egne valutaer som kan brukes i de andre selvstendige samfunnene?

Mange mente at det er viktigst å arbeide politisk, som del av det samfunnet vi lever og bor i i dag. Det er veldig vanskelig å nå gjennom for å starte en politisk debatt om grunninntekt. Arbeidslinja står svært sterkt i arbeids og sosialpolitikken, men det er tegn til økende interesse også i Norge etter Covid 19. Vi snakket om hvilke partier som kunne være interesserte og utfordringen med fagbevegelsen. Hvilke argumenter kan vi møte de ulike partiene med, og LO? 

Og kanskje en ide å ta frem både tall og følelser. Det er verdifullt å bruke personlige historier og slik gjøre det relevant for folk i ulike livssituasjoner. Sette tall og følelser/historier i sammenheng. Det kom frem flere spørsmål underveis. For hvor er drømmene om fremtiden? Hvem er de største drømmerne i samfunnet i dag? 

Konklusjonen kan sies å være begge deler- både lokalt fra grasrota og lobbyering mot beslutningstakere. Det er fint å ta diskusjonen, nye spørsmål og innsikter kommer frem for hvert møte vi har. Takk for en fin kveld i Skånevik.