Grunninntekt er en genial løsning!

Så hvorfor har vi det ikke allerede? 

En av de sterkeste motforestillingene mot grunninntekt (borgerlønn) bygger på at merkelappen ‘arbeid’, skal forbeholdes aktiviteter som godtgjøres med lønn. Svært mye frivillig arbeid og kreativ virksomhet, faller utenfor denne snevre forståelsen selv om ‘alle’ vet at begge deler er nødvendige tannhjul i samfunnsmaskineriet. Grunninntekt innebærer anerkjennelse av denne betydningen. 

  • Et samfunn som i stor grad baserer seg på ulønnet arbeid, bør sørge for at dette kompenseres på en ordentlig måte.

Grunninntekt i sterkt varierende former har vært prøvd ut i mange land. Det er fremdeles kunnskapsmangel om effektene, men vi vet at det ikke er holdepunkter for frykten for at grunninntekt vil redusere aktivitet, initiativ, pågangsmot, motivasjon, kreativitet og viljen til å bidra i samfunnet. Alle forsøk og pilotprosjekter har dessuten til felles at de har ført til økt trivsel og livskvalitet og bedre helse.

  • Grunninntekt dreier seg ikke om å ‘gi bort’ penger uten krav til gjenytelse eller om å frita folk fra å ta ansvar for egne liv. Det dreier seg tvert imot om at økonomisk trygghet og forutsigbarhet ofte er forutsetninger for å lykkes med å ta ansvar for eget liv.

En annen vanlig innvending mot grunninntekt er at det vil bli alt for dyrt. Sannheten er at kostnadene er avhengig av hva slags samfunn vi ønsker og hvordan ordningen utformes.

Hvilke forutsetninger bør legges til grunn for en bærekraftig grunninntekt?

  1. Grunninntekt skal gi økonomisk grunnlag for et verdig liv holdt opp mot samfunnets sosiale og kulturelle standarder og øvrige forventninger.
  2. Det skal alltid være økonomisk attraktivt å ha egeninntekt i tillegg til grunninntekt. 
  3. Finansiering av grunninntekt må skje innenfor rammer som opprettholder grunnlaget for en bærekraftig og dynamisk økonomi.

Det finnes ingen oppskrift på hvordan disse kravene kan oppfylles samtidig, men med utgangspunkt i forhold som minstepensjon, gjennomsnittsinntekt, fattigdomsdefinisjoner og eksisterende ytelsesnivå, er grunninntekten satt til 210.000 i modellen som danner bakgrunnen for denne fremstillingen.

En enkel modell for grunninntekt i Norge 

Mulighetene er mange og resultatene vanskelige å anslå. Ved å sette klare mål for ordningen, bygge på eksisterende kunnskapsgrunnlag og innføre noen enkle kostnadsreduserende elementer er det likevel liten grunn til skepsis. Her kommer noen gode argumenter for grunninntekt:

  • Dagens velferdsordninger sikrer ikke alle mulighet til et verdig liv.
  • Til tross for at kreativ og frivillig virksomhet er forutsetninger for et velfungerende og godt samfunn, er slike aktiviteter svært ofte ubetalt.
  • En økende andel av befolkningen er blitt fattige.
  • Økende forskjeller har svært mange negative følger for et samfunn.
  • Det er sterk tverrpolitisk enighet om at forskjellsutviklingen er bekymringsfull. 
  • Økte forskjeller kan ikke løses på annen måte enn gjennom omfordeling.
  • Selv om det er ‘hvite flekker’ i kunnskapen om grunninntekt, er dokumentasjonen overbevisende på at det ikke vil svekke virketrang, initiativ, pågangsmot, motivasjon, kreativitet og ønske om å bidra i samfunnet.

Hvordan kan en grunninntektsordning se ut innenfor disse rammene? I modellen som danner grunnlag for denne teksten, er følgende lagt til grunn:

  • Grunninntekten skal være 210.000 årlig og skattbar inntekt. 
  • Det innføres et skatteregime som sikrer at det alltid lønner seg å ha egeninntekt, samtidig som effekten av grunninntekten gradvis reduseres opp til egeninntekt på 400.000. Sammenlignet med dagens situasjon, vil høyere inntekt verken påvirke den enkeltes disponible inntekt eller statens utgifter. 
  • Innholdet i begrepene ‘verdi’ og ‘verdiskapning’ må revideres og vil nødvendigvis måtte påvirke hvordan vi forstår og fordeler samfunnets ressurser.

En person helt uten egeninntekt i dag vil få en inntekt på 210.000 før skatt. (Med dagens skattesatser vil det tilsvare ca 180.000 utbetalt.) Jo lavere egeninntekt, desto større andel vil man sitte igjen med. Incentivet til å skaffe seg egeninntekt vil være til stede på alle nivåer.

Det er forholdsvis lett å regne ut statens bruttoutgifter til personer med egeninntekt på mindre enn 400.000 årlig. (Over dette nivået skal staten ikke ha økte utgifter sammenlignet med dagens situasjon.) Men også i dag har staten svære utgiftene til personer uten eller med lave inntekter Spørsmålet er om utgiftene til grunninntekt vil bli høyere enn dagens utbetalinger.

I dette eksempelet er statens kostnader beregnet til maksimalt 65 milliarder kroner. Tallet er sannsynligvis (alt) for høyt, men med tanke på den endeløse rekken med budsjettoverskridelser i statlige prosjekter, kan det være smart å være forsiktig. Poenget er heller ikke å presentere et nøyaktig tall, men å vise at selv om utgiftene mot formodning skulle bli så høye som anslått, er de likevel klart overkommelige i lys av de betydelige forbedringer en slik velferdsordning ville innebære. Men uansett må det finansieres, og hvordan skal vi gjøre det?

Her kommer forståelsen av begrepene ‘verdi’ og ‘verdiskapning’ inn. Hvis det først legges til grunn at forskjellsutviklingen må stanses og at det nødvendigvis vil innebære nye fordelingsprinsipper og -nøkler, må verdien av ulønnet kreativ virksomhet og frivillig arbeid beregnes og kompenseres på en annen måte enn i dag. Eksempelvis finnes det økonomiske analyser som indikerer at bare en femtedel av dagens fortjeneste kan knyttes til dagens arbeid, mens resten kan betraktes som en kollektiv arv som egentlig tilhører alle, men i dag bare kommer et mindretall til gode.

Det ligger utenfor dette notatets rammer å gå dypere inn i tematikken, men det er neppe grunn til å hevde at grunninntekt ikke er forenlig med bærekraftig økonomi.

*****

Tidligere NAV-lege og trygderettsdommer Georg Espolin vil presenterer notatet på Haugesund Folkebibliotek 27 august. Alle er hjertelig velkommen!